Erna Solberg (født 1961) er en norsk politiker (H) som var Norges statsminister fra 16. oktober 2013 til 14. oktober 2021. Hun var partileder i Høyre 2004–2026 og har vært stortingsrepresentant for Hordaland siden 1989. Hun gikk av som partileder ved landsmøtet 13.–14. februar 2026 da hun ble etterfulgt av Ine Eriksen Søreide.
Som kommunal- og regionalminister i Bondevik-regjeringen fra 2001 til 2005 ønsket hun å bygge ut velferdstjenestene innenfor rammen av færre og sterkere kommuner, og regionalt samarbeid mellom fylkeskommunene. Hun reformerte innvandringspolitikken. Siden hun tiltrådte som partileder i 2004 og parlamentarisk leder i 2005, har Solberg særlig vist en sosial og verdimessig inngang til Høyres politikk. Partiet har også blitt mer utpreget pragmatisk.
I de første årene som partileder var velgeroppslutningen om Høyre og Solberg som mulig statsminister nokså lav, men begynte å stige i 2009. Solberg har videreført Høyres historiske streben etter borgerlig samarbeid. Etter stortingsvalget i 2013 ble det mulig for Solberg å danne en mindretallsregjering av Høyre og Fremskrittspartiet med en bindende avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti, som gikk inn i Solberg-regjeringen i 2018 og 2019, mens Fremskrittspartiet gikk ut i 2020, uten å felle regjeringen. Solberg er Norges lengst sittende statsminister fra Høyre.
Solbergs regjeringsperiode har gitt navn til fenomenet Den solbergske parlamentarisme – friheten et regjeringsparti har til å kritisere sin egen regjering.
I september 2023 ble det kjent at hennes mann Sindre Finnes drev omfattende og hyppig handel med aksjer mens hun var statsminister, noe som medførte at Solberg var inhabil i flere saker hun behandlet som statsminister.
Familie, oppvekst og utdannelse Erna Solberg ble født 24. februar 1961 i Arna (i Haus kommune, nå i Bergen kommune) som datter av konsulent Asbjørn Solberg (1925–1989) og kontorfullmektig Inger Wenche Torgersen (1926–2016). Faren var disponent i rutebilselskapet Bergen Sporvei. Erna Solberg vokste opp på Kalfaret som den mellomste av tre søstre, der Marit Solberg (født 1956) var eldst.
Hun var først elev ved Nygård skole. Med visuelt betinget dysleksi var ikke skolegangen uten vansker, men hun fikk først påvist diagnosen som 16-åring, og nøt godt av sterke muntlige evner. På fritiden var hun skolemusikant og speider i KFUK, og spilte piano.
Hun gikk allmennfag ved Langhaugen videregående skole. Solberg er utdannet cand.mag. med mellomfag i sosiologi, mellomfag i sammenlignende politikk, kurs i statistikk og hovedfagskurs i statsvitenskap fra Universitetet i Bergen fra 1986. Hun har også deleksamen fra hovedfag i sosialøkonomi fra 1988.
Solberg giftet seg i 1996 med Sindre Finnes (født 1964). De møttes mens de begge studerte i Bergen. De har to barn. Sindre Finnes har tidligere vært både ansatt og tillitsvalgt i Høyre.
Tidlig politisk arbeid Mens hun gikk videregående skole påtok hun seg verv som medlem av Bergens Unge Høyres arbeidsutvalg, leder for Operasjon Dagsverk i 1979, medlem av sentralstyret i Norges Gymnasiastsamband og elevrepresentant i Rådet for videregående opplæring. Solberg var senere lønnet sekretær i Operasjon Dagsverk 1983–1985. Hennes fremste politiske interesseområder på denne tiden var skole, likestilling og utviklingshjelp.
I studietiden var Solberg formann i Bergens Unge Høyre 1980–1982, viseformann i Hordaland Unge Høyre 1980–1981 og formann i Bergen Konservative Studenterforening 1985–1986. Ved kommunevalget i 1987 var hun valgkampleder for Bergen Høyre. Solberg satt i Bergen bystyre frem til hun ble stortingsrepresentant.
Stortingsrepresentant Foran stortingsvalget 1989 ble Solberg ble nominert på tredjeplass på Hordaland Høyres liste. Dette skjedde etter at nominasjonskomiteen og nominasjonsmøtets flertall i Hordaland Høyre kastet den sittende representanten Brita Borge, som hadde tredjeplassen på listen i 1985. Solberg hadde utdannelse, økonomi, miljøvern og helse som sine viktigste saker, og ønsket å markere forskjellene mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Hun var 28 år gammel da hun ble innvalgt på Stortinget. Hun satt først i Stortingets finanskomité, så i Stortingets forbruker- og administrasjonskomité. De unge representantene Solberg, Kristin Clemet og Thorhild Widvey arbeidet nært sammen.
I 1993 var Solberg, Clemet, Jo Benkow, Annelise Høegh, Jan Petersen og Per-Kristian Foss blant Høyre-representantene som sikret flertallet for partnerskapsloven, som flertallet i stortingsgruppen var imot. Senere var Solberg med på å sikre at Høyre ikke søkte omkamp om loven sammen med Kristelig Folkeparti. Samme år støttet hun Brundtland-regjeringens forslag om skolestart for seksåringer, tiårig grunnskole og rett til videregående opplæring, men ønsket at det tiende året i grunnskolen skulle kunne tas ut i videregående skole. Hun støttet forslaget om kontantstøtte, som hun mente sikret fleksibilitet for familiene.
Tidlig i 1990-årene tok Høyre stilling til flere spørsmål i skjæringen mellom jus, etikk og medisin, så som abort og bioteknologi. Solberg var blant de fremste tilhengerne av fortsatt rett til selvbestemt abort, men kritisk til at egenskaper ved fosteret i seg selv skulle være et grunnlag for å innvilge senabort: «Det må ikke bli slik at ettertiden vil vurdere perioden fra den andre verdenskrig til i dag som humanismens, toleransens og forståelsens mest dominerende tidsalder, men at vi ved bruk av teknologi beveger oss vekk fra dette samfunnet.»
I 1993 ble hun valgt til leder i Høyrekvinners Landsforbund med 52 stemmer, mot 27 stemmer til Lisbeth Vikse fra Rogaland. I 1994 la Høyrekvinnene ned sin egen organisasjon, fordi de ville å unngå å pålegge medlemmene dobbeltarbeid. Samme år vedtok Høyres landsmøte å opprette et kvinnepolitisk utvalg i selve partiet. Solberg var leder for utvalget frem til 1998. Som kvinnepolitisk leder var hun også selvskrevent medlem av Høyres sentralstyre og arbeidsutvalg.
I stortingsgruppen tok hun en stadig viktigere rolle. Hun ble medlem av Høyres gruppestyre og medlem av Stortingets finanskomité i perioden 1993–1997, så fraksjonsleder for Høyres medlemmer av Stortingets kommunalkomité i perioden 1997–2001. Solberg ble lagt merke til for arbeidet med delingsmodellen, beskatningen av kraftverk og inntektssystemet for kommunene. Hun utmerket seg ikke som taler eller debattant, men ble ansett som anvendelig på de fleste saksområder. Hun var blant partileder Jan Petersens mest fortrolige medarbeidere, og foran stortingsvalget i 2001 var hun et klart statsrådsemne.
Kommunal- og regionalminister miniatyr|Statsråd Erna Solberg under Nordisk råds sesjon i november 2004.
Ved stortingsvalget i 2001 fikk Høyre 21,2 % av stemmene, og gikk inn i en mindretallsregjering sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre med Kjell Magne Bondevik som statsminister. Den 19. oktober 2001 ble Kjell Magne Bondeviks andre regjering, «samarbeidsregjeringen», dannet. Ikke uventet ble Solberg statsråd i Kommunal- og regionaldepartementet.
Den røde tråden i hennes styring av kommunene var at velferdstjenestene skulle forvaltes av færre og sterkere kommuner, og gjennom regionalt samarbeid mellom fylkeskommunene. Hun mente at antallet kommuner gjerne kunne reduseres med et hundretall. Kommuneøkonomien tidlig på 2000-tallet var anstrengt, noe som ble en tilbakevendende kritikk mot Solberg og regjeringen.
Hovedlinjen i Solbergs innvandringspolitikk hadde Høyre i stor grad lagt sammen med Arbeiderpartiet gjennom 1990-årene for å demme opp for Fremskrittspartiet. Politikken hadde som mål av seg å være «restriktiv, men rettferdig». Hennes viktigste grep var å etablere en fungerende praksis for rask behandling av åpenbart grunnløse asylsøknader. Solberg instruerte Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda om å utvise mulla Krekar, som ble vurdert som en fare for rikets sikkerhet. Mediene gav henne tilnavnet «Jern-Erna». Asylpolitikken ble senere strammet inn ytterligere under Stoltenberg-regjeringen.
Bondevik-regjeringen gjorde opp de fleste budsjetter med Fremskrittspartiet. I statsbudsjettet for 2004 inngikk regjeringen budsjettforlik med Arbeiderpartiet. Ved stortingsvalget i 2005 satt Høyre i regjering og kunne ikke stille med en statsministerkandidat fra eget parti, mens Fremskrittspartiet ikke ville støtte en regjering ledet av Bondevik. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV hadde på sin side etablert et rødgrønt samarbeid, som kunne danne en flertallsregjering ledet av Jens Stoltenberg. Ved valget gikk Høyre sterkt tilbake, til 14,1 % av stemmene, og de borgerlige partiene måtte overlate regjeringsmakten til de rødgrønne.
Våren 2008 ble det kjent at den tidligere israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu hadde blitt nektet asyl i Norge i 2004 ved instrukser overfor Utlendingsdirektoratet. Kommunal- og regionaldepartementet ble beskyldt for å ha fattet avgjørelsen av utenrikspolitiske hensyn. Solberg har hele tiden forsvart sin rolle i saken som ansvarlig statsråd.
Partileder i opposisjon miniatyr|Solberg med en siste valgkampappell i Oslo før valget i 2009. miniatyr|Solberg i Bergen 31. august 2013.
I 2002, mens Jan Petersen var partileder, ble Solberg innstilt av valgkomiteen som 1. nestleder i Høyre. Inge Lønning hadde ønsket å fortsette som nestleder, men måtte vike for Solberg. Per-Kristian Foss ble 2. nestleder, noe som betød at alle tre i partiledelsen også var medlemmer av regjeringen. Inge Lønning var blant dem som ytret sin skepsis. På dette tidspunktet ble Solberg omtalt som en av Jan Petersens mest sannsynlige etterfølgere som partileder. I 2004 ble Solberg partileder, mens Jan Tore Sanner ble ny 1. nestleder. Valgkomiteens leder omtalte det som et generasjonsskifte.
Allerede i 2005, etter Høyres valgnederlag i stortingsvalget, var Solberg under press om å trekke seg som partileder. Hun erklærte at hun ville trekke seg, dersom Høyre gikk tilbake i kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2007. Solberg kom med sin programerklæring, «mennesker, ikke milliarder», i sin tale til Høyres landsmøte våren 2006.
Foran valget i 2007 hadde Solberg 100 reisedøgn på et halvt år. Hennes rådgiver Julie Brodtkorb spilte dessuten en rolle i å friske opp partilederens fremtoning. I august ble Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsens skatteunndragelser kjent. Solberg oppfordret ham til å trekke seg. Den første TV-debatten mellom partilederne skapte ikke den entusiasmen om Solberg som partiet hadde håpet på, men de senere debattene ble ansett som oppløftende. Høyre steg på meningsmålingene i de siste ukene av valgkampen, og med en fremgang i valget i september ble Høyre oppfattet som en valgvinner.
Diskusjonen om Solbergs lederposisjon i Høyre vedvarte frem til landsmøtet i mai 2009. Under opptakten til stortingsvalget i 2009 ønsket både Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet å fremstille Siv Jensen og Jens Stoltenberg som valgkampens hovedmotstandere. Strategien ble popularisert som «Jens mot Jensen». Høyre klarte å jevne dette noe ut. Den rødgrønne regjeringen fikk større velgeroppbakking under finanskrisen, og selv om det ikke ble regjeringsskifte etter valget, fikk Høyre en fremgang på 3,1 prosentpoeng. Solbergs lederposisjon i Høyre ble ikke lenger utfordret.
Etter 2009 steg oppslutningen rundt Høyre som parti og Solberg som mulig statsminister på meningsmålingene. Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011 ble Høyres beste siden 1979. Foran stortingsvalget i 2013 hadde hun som uttalt mål å danne en regjering av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.
Statsminister