thumb|Det eldste bevarte fragmentet av Det nye testamentet, Rylands Papyrus, datert til begynnelsen av det andre århundret. thumb|Detalj fra omslaget til en utgave av 1978-oversettelsen til norsk. Bibelen er betegnelsen for de grunnleggende kanoniske skrifter i jødedommen og kristendommen. Den hebraiske (jødiske) bibel, også kalt Tanakh, er ikke identisk med den kristne bibel, som beskrives her. Dessuten er det innenfor kristendommen variasjoner i antallet og innholdet av Bibelens bøker.
Den kristne bibel er inndelt i to hoveddeler. Den første del, Det gamle testamentet, er nesten identisk med den hebraiske bibel. Den ble opprinnelig inndelt i tre hoveddeler: Tora (Loven), Nebiim (Profetene) og Ketubim (Skriftene). Den andre hoveddelen, Det nye testamentet, inneholder de kristne skriftene. Denne delen er skrevet i de to første århundrene e.Kr.
Bibelen inneholder skrifter av mange forskjellige sjangrer, som lovtekster, poesi, historie og profetier. I protestatisk tradisjon inndeles Bibelens bøker to testamenter, 66 bøker, 1 189 kapitler og 31 173 vers. Denne oppdelingen finnes ikke i de opprinnelige tekstene, men er kommet til senere, da religiøse bruk gjorde det nødvendig å kunne henvise mer nøyaktig i tekstene.
Bibelen er den boken i verden som er oversatt til flest språk. Den 31. desember 2008 var hele Bibelen oversatt til 451 forskjellige språk. Deler av Bibelen er oversatt til i alt 2 479 språk.De forente bibelselskaper
Etymologi Det norske ordet bibel stammer fra det greske ordet biblía (flertallsformen av biblíon liten bok som formodentlig stammer fra det greske bíblos eller býblos som betyr papyrus, skriftrull eller bok. Det greske ordet igjen har opphav i den fønikiske havnebyen Byblos, hvorfra papyrus ble eksportert. Det greske uttrykket ta biblia ble brukt om den kristne kirkes kanoniske skrifter så tidlig som i 223 e.Kr. På latin ble ordet brukt i uttrykket biblia sacra (De hellige skrifter).
Opprinnelse Bibelens innhold og opprinnelse har vært gjenstand for granskning og tolkning gjennom århundrer, og er det fortsatt. Bibelen ble ikke skrevet som et samlet bokverk, men består av 66-73 (avhengig av trosretning) ulike små bøker (skrifter) som er inndelt i to distinkte deler; Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT). Samlet utgjør disse Bibelens kanon.
Originalmanuskriptene thumb|right|Codex Vaticanus, fra ca. år 350 Ingen originalmanuskripter til de bibelske skrifter har overlevd, men man har en rekke mer eller mindre nøyaktige avskrifter. De eldste skriftene ble skrevet på skriftruller og kunne derfor ikke anta bokform (bli samlet til et verk). Disse ble brukt i synagogene, men kun fragmenter er bevart. De nest eldste tekstene er bevart i såkalte kodekser, en tidlig bokform som ikke ble benyttet i synagogene. Kodeksene var romernes navn for bok. Etter hvert ble også ordet kodeks brukt om bøker skrevet på papyrus, pergament eller papir når arkene var lagt sammen som i våre bøker og ikke i en skriftrull. Kodeks ble således det vanlige mediet for skrift i de første århundrene etter Kristi fødsel.
Det eldste håndskrift som finnes til hele GT, er skrevet på hebraisk og stammer fra 1008/1009 (årstallet varierer med kildene, noen hevder også ca. 1010) og kalles Codex Leningradensis eller Leningradkodeksen (norsk). Originalen befinner seg i Saltykov-Sjtsjedrin (nasjonalbiblioteket) i St. Petersburg i Russland, der det er oppbevart siden midten av 1800-tallet. Man tror at det opprinnelig ble skrevet i Kairo.Marilyn J. Lundberg. «The Leningrad Codex». West Semitic Research Project.
Blant de såkalte Dødehavsrullene, som ble funnet i Qumran mellom 1947 og 1956, er det bevart tallrike dokumenter og fragmenter av tekster, blant annet fra Det gamle testamente. Ved paleografi og kjemiske tester, C14, har man funnet enkelte av tekstene til å være fra ca. 250 f.Kr. til ca. 65 e.Kr. Alt i alt er det funnet mer eller mindre intakte rester etter ca. 825-870 tekstruller, og omkring en tredjedel av fragmentene er bibelske. I hovedsak inneholder da en rull én bok fra GT, eksempelvis 1. Mosebok eller Jesaja, i noen sjeldnere tilfeller to bøker. Funnet har på mange måter revolusjonert bibelforskningen, da man med dette funnet fikk manuskripter til bibelske tekster som var rundt tusen år eldre enn dem man kjente fra før. I skriftsamlingen var det blant annet en rull med Jesaja som ligger svært tett opp til den versjonen man finner i manuskriptene som er tusen år yngre.
De eldste håndskrifter til hele Det nye testamente er Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus fra 300-tallet og Codex Alexandrinus fra 400-tallet, alle på gresk. Disse inneholder også greske oversettelser av GT. Det er dessuten bevart en rekke fragmenter til nytestamentlige tekster, det eldste fra tidlig på 100-tallet.
thumb|En side fra femte Mosebok i Codex Aleppo. De eldste komplette utgaver av GT på hebraisk er Codex Aleppo (fra 920 e.Kr.) og Codex Leningradensis (fra 1008 e.Kr.), men med funnet av Dødehavsrullene rykket man et årtusen tilbake i tid med kildetekster. Hele GT (unntatt Ester og Nehemja) kan med funnet av Dødehavsrullene sies å foreligge i stort sett endelig form i de siste århundrer f.Kr., men utover dette er det særdeles vanskelig å si noe sikkert om tidfestelsen av de bibelske bøkene. Langt de fleste skriftene fra Qumran er fragmenter og dokumenterer derfor ikke hele GT. En del avsnitt i GT har likevel en eldre datering, blant annet den aronittiske velsignelse (4 Mos 6,4-26), som kan dateres til perioden like før Jerusalems ødeleggelse i 586 f.Kr. Nedskrivingen av GT har foregått over en periode på omkring 1000 år, noe som blant annet er synlig i den store språklige utviklingen i tekstene. Tekstene kan være skrevet mellom 1400-200 f.Kr.
NT er representert med over 5 000 tekstfunn på gresk fra antikken og over 8 000 på andre språk. Den bibelske teksten er dermed mer rikholdig bevart enn for eksempel Homer. Det er vanskelig å datere det tidligste tekstvitnet til NT, men det er bred enighet om at den såkalte John Rylands-papyrus eller P52, som inneholder et stykke av Johannesevangeliet, kan dateres til ca. 125 e.Kr., noe som gjør den til det tidligste allment anerkjente tekstvitnesbyrd til NT. Kan P52 dateres til denne tiden, må selve Johannesevangeliet nødvendigvis være skrevet før, og Johannesevangeliet regnes vanligvis for det seneste av de fire evangeliene. Markus-, Matteus- og Lukasevangeliet dateres normalt til perioden 60-90 e.Kr., Johannesevangeliet til 90-100, mens brevene fra Paulus normalt dateres til tiden omkring 50. Resten av brevene dateres normalt til mellom 60 og 100, og noen daterer de siste skriftene til 135 e.Kr.
Det gamle testamentet
Det gamle testamentet er jødedommens hellige skrift, og som den eldste del av Bibelen, også del av kristendommens hellige skrift. Det består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn boksamlingene lov, profeter og skrifter jødisk tradisjon) eller i temaene lov, historie, poesi og profeti kristen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder regner tradisjonelt 24, mens kristne deler dem opp annerledes og derfor teller 39 (eller flere, om de apokryfe eller deuteronomiske skrifter regnes med).
Den hebraiske bibel Den hebraiske bibel (hebr. tanakh) inneholder 39 skrifter og er nesten identisk med Det gamle testamentet. Tekstene er opprinnelig skrevet på hebraisk og hovedsakelig av og til hebreere. Tanakh (TaNaKh) er et initialord for de tre delene i den hebraiske bibelen: Tora (Loven), Nebiim (Profetene) og Ketuvim (Skriftene). Teksten var opprinnelig hele den kristne bibel, og blir flere steder i Det nye testamentet referert til som «skriften» eller «skriftene».For eksempel 2 Tim 3,15 og Rom 15,4 Den hebraiske bibelen er en viktig kilde til det teologiske studiet av Bibelen, og teologistudenter undervises i hebraisk for å kunne studere teksten på originalspråket.
Der skriftene i den jødiske Tanakh inndeles i de tre hovedinndelingene, Loven, Profetene og Skriftene, har man i kristen tradisjon arrangert Det gamle testamentets skrifter i overensstemmelse med Septuaginta (LXX), som i stedet deler Bibelens bøker i historiske skrifter, visdomsskrifter og profetiske skrifter. Dette kan sies å gi et mer eskatologisk preg som peker frem mot en fremtidig forløsning, idet samlingen dermed slutter med den messianske profetien sist i Malakis bok – i motsetning til Tanakh som slutter med oppfordringen til å bygge et nytt tempel i slutten av Andre krønikebok.
I den jødiske tradisjonen delte man rundt 400-tallet f.Kr. de fem Mosebøkene inn i 54 ukentlige avsnitt som leses høyt som toralesning hver sabbat. Syklusen ender ved den jødiske Løvhyttefesten og begynner på nytt. Disse inndelingene tilsvarer dog ikke de nåværende kapitler.
Torah thumb|250px|Torarull på hebraisk, åpnet så den viser 2. Mosebok 15,1-19. Toraen, eller «loven» forstått som «instruksjon», er grunnlaget for de religiøse jødiske regler og forskrifter. Den består av:
Skrift Hebraisk Hebraisk Gresk Gresk Latin Første Mosebok Bereshit Γένεσις Génesis Genesis Andre Mosebok Shemot Έξοδος Éxodos|| Exodus |- | Tredje Mosebok || || Vayikra || Λευιτικόν || Leuitikón|| Leviticus |- | Fjerde Mosebok || || Bamidbar || Άριθμοί || Arithmói|| Numeri |- | Femte Mosebok || || Devarim, || Δευτερονόμιον || Deuteronómion Deuteronomium
Den hebraiske tittelen kommer fra det første ordet i den respektive boken, bortsett fra fjerde Mosebok, hvor det er det femte ordet. Bøkene inneholder 613 mitzvot eller bud fra Gud, noe som danner basis for den religiøse jødiske loven (Halakha).
Torahen beskriver tre perioder i forholdet mellom Gud og mennesker. Første Mosebok 1-11 beskriver menneskehetens generelle historie med skapelsen, syndefallet og menneskets forfall etter dette. Heretter følger de siste 39 kapitlene i første Mosebok, hvor Abraham blir utvalgt til stamfar for et tallrikt folk hvorigjennom verden skal velsignes.1 Mos 12,1-3 Så blir Abraham kalt av Gud til å dra til Kanaan, hvor løftet blir gjentatt til hans etterkommere, Isak, Jakob og Josef. I de siste fire bøkene fortelles historien om Moses, som levde i Egypt flere hundre år etter patriarkene. De forteller om israelittenes utvandring fra Egypt, ørkenvandringen og fornyelsen av pakten med Gud ved Sinaifjellet. Toraen slutter med at Moses dør.
Nebiim Nebiim, eller «profetene», innbefatter også noen av de skriftene man ofte henviser til som de historiske skriftene i Bibelen. Bøkene beskriver dommertiden, opprettelsen av det israelittiske monarki, delingen i to kongeriker og profeter som, på Guds vegne, advarer og dømmer kongene og folket i Israel. Skriftene slutter med babylonernes erobring av Juda. Ifølge jødisk tradisjon blir Nebiim inndelt i åtte bøker, en inndeling som normalt ikke følges i norske bibler:
Skrift Hebraisk Hebraisk Merknad Josva Yehoshua Dommerne Shoftim Samuel Shemuel Inkluderer de to Samuelsbøkene. Kongene Melakhim Inkluderer de to kongebøkene Jesaja Yeshayahu Jeremia Yirmiyahu Esekiel Yekhezkel Tolvprofetboken Tre Asar Inkluderer de tolv små profetene: Hosea, Joel, Amos, Obadia, Jona, Mika, Nahum, Habakkuk, Sefania, Haggai, Sakarja og Malaki Ketuvim Ketuvim, eller «skriftene» på norsk, er elleve bøker skrevet av forskjellige forfattere. Innholdet er israelittisk visdomslitteratur: poesi, filosofiske refleksjoner over livet og profetenes og andre israelittiske lederes liv under det babylonske fangenskap. Det ender med det persiske dekretet som tillater jødene å vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge templet.
Skrift Hebraisk Hebraisk Merknad Salmene Tehillim Ordspråkene Mishlei Job Iyyov Høysangen Shir ha-Shirim Rut Rut Klagesangene Eikhah Også kalt קינות, Kinot Forkynneren Kohelet Ester Ester Daniel Daniel Esra Ezra Inkluderer Nehemja. Krønikeboken Divrei ha-Yamim Inkluderer de to krønikebøkene.