miniatyr|alt=Fotografi av flyktninger ved jernbanevogner|Sudettyskere ble fordrevet etter avslutningen av andre verdenskrig. miniatyr|alt=Kartskisse over etniske tyskere og tysktalende i Sentral-Europa før 1945|Etniske tyskere og tysktalende i Sentral-Europa før 1945, med landegrenser fra 1. januar 1936. miniatyr|alt=Kartskisse over dagens tysktalende områder til sammenligning|Dagens tysktalende områder i Sentral-Europa til sammenligning miniatyr|alt=Fotografi av tyske flyktninger på vei fra øst mot vest|Tyske flyktninger på vei fra øst mot vest, ukjent sted. Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig fant sted i sluttfasen av, og etter, andre verdenskrig. Millioner av tyske borgere eller etniske tyskere utenfor dagens tyske og østerrikske grenser ble fordrevet eller tvunget til å flytte til Tyskland og Østerrike. Tyskere ble fordrevet fra de tidligere østre territoriene til Tyskland. Disse områdene ble avstått til Polen og Sovjetunionen etter krigen. Fordrivelsene skjedde også fra områder som var annektert og okkupert av Nazi-Tyskland. Det gjaldt daværende Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Nord-Jugoslavia og andre stater i Sentral- og Øst-Europa.
Innen 1950 hadde omtrent 12 millioner tyskere flyktet eller blitt fordrevet fra Øst- og Sentral-Europa til Etterkrigs-Tyskland og -Østerrike. Tallene varierer mellom 12 millioner og 14 millioner, inkludert migranter til Tyskland etter 1950 og deres barn. Dariusz Stola oppgir at det i 1950 bodde 11,73 millioner flyktninger og fordrevne i Øst- og Vest-Tyskland. Dette er det største kjente enkelttilfelle av etnisk rensing eller tvungen migrasjon i historien. Den største andelen (ca. syv millioner) kom fra områder avstått til Polen og Sovjetunionen, og fra Tsjekkoslovakia (ca. tre millioner). De fordrevne øst for Oder-Neisse-linjen var i hovedsak tyske statsborgere, mens de fordrevne fra Tsjekkoslovakia i utgangspunktet var tsjekkoslovakiske borgere. Under den kalde krigen anså Vest-Tyskland de rundt én million bosetterne som ble sendt til naziokkuperte områder som flyktninger. I perioden 1944–1948 ble rundt 31 millioner mennesker, inkludert etniske tyskere, permanent eller midlertidig flyttet fra Sentral- og Øst-Europa.Magocsi, Paul Robert. Historical Atlas of East Central Europe, University of Washington Press (1993), s. 164-68; ISBN 0295972483. Etter 1950 utvandret noen til Australia, USA samt andre land.
Det langsiktige målet til Nazi-Tyskland var å germanisere eller utrydde Polens, Tsjekkoslovakias og deler av Sovjets innfødte befolkning. det tredje rikets plan ved navn Generalplan Ost tok for seg den planlagte utryddelsen av mellom 45 og 70 millioner ikke-germaniserbare mennesker i Sentral- og Øst-Europa, men krigen var tapt før disse planene ble iverksatt. Fordrivelsene var en del av en geopolitisk og etnisk omstilling av Etterkrigs-Europa.
Et stort antall døde av sult, sykdom eller vold. Dødstallene i forbindelse med fordrivelsene og flukten er omstridt, med estimater fra minst bekreftede dødsfall, til et demografisk estimat fra 1950-årene på rundt 2,2 millioner. Estimater fra noen tyske historikere anslår dødsfallene til å være rundt 5– registrerte dødsfall, med estimater om 1,9 millioner ubekreftede dødsfall sett på som uverifiserbare.Herausforderung Bevölkerung: zu Entwicklungen des modernen Denkens über die Bevölkerung vor, im und nach dem Dritten Reich Ingo Haar, Bevölkerungsbilanzen“ und „Vertreibungsverluste. Zur Wissenschaftsgeschichte der deutschen Opferangaben aus Flucht und Vertreibung Verlag für Sozialwissenschaften 2007 ISBN 978-3-531-15556-2 s. 278Rüdiger Overmans, "Personelle Verluste der deutschen Bevölkerung durch Flucht und Vertreibung" (en polsk parallelloversettelse var også inkludert, dette var en presentasjon ved en akademisk konferanse i Warszawa i 1994, Dzieje Najnowsze Rocznik, XXI -1994 Det tyske historiske museum anslår dødstallene til rundt ofre, og at anslaget på to millioner, som lagt frem av forrige regjering, ikke kan bekreftes. Uansett så er de offisielle anslagene til den tyske regjering og tysk Røde Kors at dødstallene ligger på rundt 2 til 2,5 millioner sivile.http://www.volksbund.de/fileadmin/redaktion/BereichInfo/BereichPublikationen/Reihe_Allgemeine_Reihe/Erweiterungen/0100_Band_10/0%20Band10%20Narben%20bleiben.pdf]|Willi Kammerer; Anja Kammerer- Narben bleiben die Arbeit der Suchdienste – 60 Jahre nach dem Zweiten Weltkrieg Berlin Dienststelle 2005, s. 12 (Publisert av det tyske Røde Kors' søketjeneste. Bokens forord ble skrevet av den tyske president Horst Köhler og den tyske innenriksminister Otto SchilyChristoph Bergner, Det tyske innenriksbyrås statssekretær tegner holdningen til de respektive regjeringsinstitusjonene i Deutschlandfunk den 29. november 2006, Det tyske politiske utdanningsforbundet anslår også to millioner dødsfall. 10 til 30 % av dødsfallene anslås å skyldes vold.
Fordrivelsene og forskyvningene skjedde i tre noe overlappende faser: den første var den spontane flukten og evakueringen av tyskere under andre verdenskrig, foran den stormende sovjetiske røde armé mellom midten av 1944 og starten av 1945. Den andre fasen var den uorganiserte fordrivelsen av etniske tyskere etter Wehrmachts tap. Den tredje fasen var den organiserte utvisningen etter de alliertes enighet i Potsdam, som avgrenset Sentral-Europas etterkrigsgrenser, og godtkjente «ordnede og humane» utvisninger av etniske tyskere fra Polen, Tsjekkoslovakia, og Ungarn. Mange tyske sivile ble sendt til internerings- og arbeidsleirer.*
De største fordrivelsene var fullført i 1950; estimater om det totale antallet tyske etterkommere i Sentral- og Øst-Europa i 1950 varierte fra til 2,7 millioner.
__TOC__ Bakgrunn
Før andre verdenskrig var Øst- og Sentral-Europa stort sett uten klare etniske avgrensninger, og i mange store generelle etniske områder fantes det lommer og områder bosatt av andre etnisiteter. Innen disse fleretniske områdene, blant annet i de største byene i Øst- og Sentral-Europa, var interaksjon mellom forskjellige etnisiteter vanlig forekomst, og hadde funnet sted for mange århundrer – dog ikke alltid fredfullt – i sivile og økonomiske anliggender.
Med nasjonalismens fremvekst på 1800-tallet ble borgeres etnisitet en sak brukt i territoriale krav, folkesuverenitetsprinsippet, og raseteori. I et forsøk på å sikre territorial integritet innførte Det tyske keiserriket ideen om etnisk basert bosetning. Keiserriket var også den første moderne staten som foreslo befolkningsutveksling for å løse «nasjonalitetskonflikter», og hadde til hensikt å fjerne polakker og jøder fra den polske grensestripe etter første verdenskrig, og bosette etniske kristne tyskere der.Holborn, Hajo. A History of Modern Germany: 1840–1945. Princeton University Press, 1982, p. 449
Versaillestraktaten dannet og gjenopprettet mange nasjoner i Sentral- og Øst-Europa. Før første verdenskrig hadde disse vært deler av de østerrikske, russiske, og tyske keiserrikene. Selv om de to sistnevnte keiserrikene var navngitt etter deres etniske majoritet, var ingen av de etnisk homogene. Etter 1919 ble etniske tyskere klassifisert som minoriteter i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Jugoslavia, og Romania. Etter å ha tapt sin privilegerte status i Østerrike-Ungarn, hvor de hadde ivaretatt språk og religion i tyske mikrosamfunn, emigrerte mange tyskere til Tyskland eller Østerrike. Nasjonalsosialistene oppfordret tyske minoriteter i Øst-Europa til å oppsøke og kreve selvstyre. I 1930-årenes Tyskland hevdet nazipropaganda at tyskere i disse områdene var forfulgt. Nazitilhengere på tvers av Øst-Europa (Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn, Romania, og Jugoslavia) dannet lokale nazipartier støttet av Tyskland.
Okkupasjonen av Polen
Etter annektering av det vestlige Polen, «Reichsgau Wartheland», begynte Tyskland en germanisering av området.Harvey, E. (2012). Management and Manipulation: Nazi Settlement Planners and Ethnic German Settlers in Occupied Poland. In Settler Colonialism in the Twentieth Century (pp. 109-126). Routledge. Et av målene med forflytningen var å sette opp en mur av tyske bønder langs den nye grensen. Regimet hadde også planer om å fjerne de minste gårdene og skape mellomstore gårder i de annekterte områdene. Omkring småbønder fra Baden og Württemberg skulle etter planen overføres til det okkuperte Polen, hvorav omkring i Wartheland og i Pomorze. Innen august 1940 hadde 12250 bønder flyttet til Warthland.
Hitler erklærte i en tale i Riksdagen 6. oktober 1939 at det skulle bli en ny orden i de etnografiske forholdene ved at folkegruppene forflyttes slik at det blir bedre skillelinjer. Dagen etter signerte Hitler et dekret som innebar overføring til riket av alle etniske tyskere som står i fare for å bli «av-tyskifisert». Himmler fikk ansvar for kolonnisering av annekterte områder og ble 9. oktober 1939 utnevnt til Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums.Castellan, G. (1971). The Germans of Rumania. Journal of Contemporary History, 6(1), 52-75. Forflytningene var trolig et aspekt ved den tysk-italienske avtalen av 22. mai 1939. Mussolini ivret etter å tømme Venezia Tridentina (Bolzano og Trento) for tysketalende innbyggere. Den endelige avtalen med Italia ble inngått 21. desember 1939 og ga tysktalende i provinsene Bolzano, Trento, Udine og Belluno muligheten til uten videre å velge tysk statsborgerskap under forutsetning at de da måtte forlate Italia. Av som hadde muligheten ønsket (hovedsakelig fra Bolzano) å flytte, flyttet faktisk hovedsakelig over grensen til Tyrol-Vorarlberg. Deres eiendom ble avhendet av staten og beløpet godskrevet konto. Ved den tyske invasjonen i 1939 flyktet omkring 1 million polske borgere (hvorav nesten halvparten jøder) østover, mens den sovjetiske okkupasjonsmakten deporterte titusenvis av polakker (2 millioner ifølge Wachenheim) til Sibir etter okkupasjonen av det østlige Polen.